Mari

Slaattelid

Rent maleri, helt enkelt

Aleksi Mannila
mar. 2018|Review

Mari Slaattelid (født 1960) er en sentral størrelse innen norsk maleri de siste tjue årene eller så. Slaattelids begavelse er av det visuelt sjenerøse slaget, og hennes billedmessig rike utstilling Unlike a symbol på Galleri Standard bør sees av et større publikum enn den innerste krets av spesielt interesserte.

Alle malingstyper har et voldsomt spenn av muligheter og spilleregler i sin materialitet, la oss kalle det maleriets språk, som maleren må artikulere og definere og omdefinere og bryte. Slaattelid kjenner dette spillet svært godt.

Seerens ansvar. Hva hun maler med og hva hun maler på, legger i stor grad premissene for hvordan Slaattelid maler og hva slags bilder det blir. Med sitt malerispråk og sine bilder forskyver hun gradvis maleriets etablerte regler. Eksempel på dette kan sees i bildet Unlike a symbol 14, der motivet i midten av lerretet noen steder er slumsete rammet inn av tykke malingsfelt. Disse feltene blir like mye motiv som bildet innenfor, og de veksler mellom å være provoserende slapt malt og bestemt og stramt påført. Hele bildet kan ved første øyekast virke komplett idiotisk, sett opp mot etablerte regler. Poenget er at med Slaattelids hånd og hode fungerer det svært godt likevel.

Det er som hun vil prøve verkenes levedyktighet overfor deg og meg, og jeg kan egentlig ikke komme på en mer sjenerøs maleriutstilling i så måte. Jeg føler at jeg som betrakter inkluderes og blir medansvarlig for verkenes legitimitet.

Rått og sart. Verkene og rommene fører dialoger seg imellom. Det første rommet, innerst i gården på Standard, er fullt av blomster og organisk abstraksjon på papir og lerret. I dette rommet spenner hun over et stort register, fra den sarteste materialitet i silkepapir via utvannet akryl på ugrunnet bomullslerret til tjukt maleri i olje og akryl på lerret (Unlike a symbol 14).

Innenfor det sarteste er det likevel rått, og innenfor det råeste er det likevel sart. Hun veksler mellom å jobbe metodisk innover i motiver, tynt og lagvis, og i neste bilde å jobbe i tjukke malingslag hvor kroppen blir et av verktøyene. Metodene tilsier at hun risikerer og er villig til å miste alt for å nå dit hun vil.

I de to neste rommene møter vi først fem malerier der Slaattelid viser oss enkeltbokstaver som frie former fratatt sin opprinnelige mening. De får meg til å spørre hva språk er.

Det siste rommet kan jeg ikke forklare noe bedre enn at jeg savner det nå, slik jeg savner noe som ikke kan gripes. Rommet er vakkert og tiltrekkende, og avsluttes brutalt og effektivt med to små fargeløse verk. Det ene i grå oljemaling på lerret, det andre med Finta cupola (falsk kuppel) i hvit skrift på svart oljemaling på treplate. De heter henholdsvis Fake dome (grey) og Fake dome (black), og minner oss slik om at vi omgir oss med en symbolverden av illusjoner.

Slaattelid opprettholder i hele utstillingen et sensitivitetens og varhetens maleri med en voldsom kraft, estetisk stilsikker i helt egne bildeterritorier som ber oss om å se verden på nytt og på nytt.