For rundt ti år siden, en dag Mari Slaattelid var på hytta i Kragerø-traktene, studerte hun en mann som klatret opp i en lanterne for å justere den. Hun bestemte seg for å fotografere ham. Ett bilde av Ole, som mannen het, ble snart flere. I 2019 skulle fotografiene komme til få nytt liv som malerier: Slaattelids festspillutstililng, «Kystverket», er dominert av bilder av en lanterne og av en mann som arbeider på den.

Særlig det første rommet i kystbyen Bergens kunsthall er lanternemotivets. På én måte gir det inntrykk av at det er tale om en serie, noe også tittelen, «Lanterne», med nummerering fra 1 til 10, antyder. På den annen side er variasjonen i fargebruk, malemåte og abstraksjonsgrad så slående at «Lantene»-bildene fremstår som individuelle bidrag. Det samme gjelder de åtte arbeidene som bærer varianter av tittelen «Kystverket» og også inkluderer menneskeskikkelsen.

Utstillingstittelen «Kystverket» er en gave til alle ordspillentusiaster. Først og fremst er det navnet på en norsk etat som har til oppgave å forvalte landets kyst. Samtidig peker det på utstillingens 35 innslag som ett stort verk, en installasjon -- «Kystverket».

For den som er villig til å vri og strekke på uttrykket, kan ordet verk i tillegg forstås som smerte og settes i sammenheng med den romantiske landskapstradisjonen de nye Slaattelid-maleriene skriver seg inn i. I katalogen påkalles Caspar David Friedrich så vel som Peder Balke.

Måten Slaattelid har malt den lille menneskeskikkelsen høyt oppe i det store kystlandskapet på, kan ganske riktig gi assosiasjoner til Friedrichs to hundre år eldre vandrer ved tåkehavet. Som mye romantisk kunst antyder bildene hennes spørsmål om forholdet mellom mennesket og naturen det inngår i, men svarene er ganske andre i dag enn på Friedrichs tid.

Viktigere enn motivene er likevel Slaattelids kunstneriske, i enhver forstand utpreget maleriske behandling av dem: I disse bildene møtes geometri og fargefelt på den ene siden og ekspressive, tidvis dramatiske strøk på den andre.

«Kystverket» er nok et kapittel i kunstnerens tre tiår lange utforskning av maleriet og dets muligheter, selv om landskapsmotivet ikke er nytt for henne. Livsverkets variasjon gjør det nærliggende å peke mot hennes kollega Gerhard Richter, en kunstner som ofte er blitt nevnt i forbindelse med Slaattelid, også fordi de deler interessen for forholdet mellom fotografiet og maleriet. Som i tyskerens tilfelle er det vanskelig å peke på et typisk Slaattelid-bilde.

«Kystverket» har hun da også brutt opp med et så annerledes maleri som det tegnlignende «Rosefingra». En delikat, mystisk gruppe mindre akrylmalerier med øyemotiv både minner om hva vi bedriver i galleriet, og holder oppsyn med oss.

Formidlingen av utstillingen holder ikke tritt med innholdet: Særlig med tanke på Bergen Kunsthalls høye status fremstår kurator Steinar Sekkingstads ellers kompetente katalogtekst som oppstyltet og dårlig redigert.

Han berører noe jeg oppfatter som et særlig sentralt trekk ved Slaattelids kunstnerskap: at det overskrider den tradisjonelle motsetningen mellom såkalt ekspressivt og såkalt konseptuelt maleri. Slaattelid har alltid utfordret klisjeen om én kategori malere som føler, og én kategori malere som tenker. Arbeidet hennes er på samme tid reflekterende og dypt selvbevisst og visuelt frodig og effektfullt. «Kystverket» tilbyr gleder både for den som bare vil fortape seg i vakre maleriske gester, og for den som vil gå dypere inn i diskusjonen om maleriets historie og relevans i samtiden.

Å stille ut store abstrakte landskapsmalerier kan høres konvensjonelt ut i vår tid. Slaattelids utstilling er imidlertid dristigere enn den kan virke som, og dristigere enn utstillingen «Jill Johnston, The Disintegration of a Critic», som Bergen Kunsthall viser parallelt. Den består av store mengder tekst og arkivmateriale og løfter frem en avdød og i Norge helt ukjent dansekritiker og aktivist fra 1960-tallets Manhattan.

Jill Johnston var del av et miljø som også besto av mer berømte skikkelser, med Andy Warhol som stjernen, og kunsthallen feirer henne som et «lesbisk ikon». I toneangivende deler av internasjonalt kunstliv i 2019 er denne utstillingen, med sin tydelige politiske bevissthet, mer tidstypisk enn Slaattelids.

Selv hadde jeg utbytte av begge prosjektene. Samtidig har jeg sympati med Slaattelids ord i lanseringsintervjuene. I dem har hun ført en lavmælt, men myndig polemikk mot kunstlivets tendens til på temmelig direkte vis å gjøre kunsten til et instrument i det sosiale engasjementets tjeneste. Slaattelid er lei av kunst «som skal belære og oppdra», som hun kalte den i Vårt Land. Hun oppfatter maleriet som mer enn interessant nok i seg selv, uten at hun dermed taper blikket for verden. Noe ønske om å fortelle betrakteren hva det skal bety, har hun ikke.

For meg er et av de fremste kriteriene på kvalitet at kunsten gir rom for betrakterens egne tanker. Det gjør Mari Slaattelids bilder alltid, og akkurat nå fremstår dét som særlig verdt å minne om viktigheten av.

Publisert i Klassekampen 5. juni 2019