Eteokles og Polyneikes, sønner av Ødipus og Iokaste, strides om hvem av dem som skal være konge i Theben etter sin far. De blir enige om å regjere på omgang, ett år om gangen, og Eteokles er først ut. Året går og han vil ikke gi fra seg tronen, og Polyneikes mobiliserer et hærtog mot byen og sin bror. Dette er bakgrunnen for Aiskhylos’ tragedie De syv mot Theben, oppført i Athen år 467 før Kristus. Handlings­ forløpet er enkelt. Kongen ber borgerne gjøre seg klare til krig. Syv fiendehærer står utenfor byens syv porter, hver med en fryktinngytende hærfører i spissen. En budbringer kommer og går, han beskriver hærførerne og motivene på skjoldene deres, og kongen svarer med å sende krigere som passer til beskrivelsene. Logikken er enkel. Det ene bildet slår det andre i hjel. En kriger som bærer en ildsprutende Tyfon på skjoldet, vil uskadeliggjøres av en som bærer Zevs’ tordenkile, osv. Slik nøytraliseres fienden, bilde for bilde, inntil den sjette porten, der seeren Amfiaraos venter, med et tomt skjold. Han vet at han skal dø, og han aksepterer sin skjebne, han gjemmer seg ikke bak noe bilde. Herfra er tragedien et faktum. Bror møter bror ved den syvende porten, og de slår hverandre i hjel. Amfiaraos drives på flukt og Zevs redder ham fra døden, han slår med tordenkilen i jorden, og den åpner seg og sluker seeren og hestene hans.

Fra Jørn H. Sværens «Heraldisk nøkkel», Britisk museum, Kolon forlag, Oslo 2020.