Mari

Slaattelid

Mari Slaattelid viser vei

Lars Elton
jun. 2019|Review

Årets festspillutstilling med Mari Slaattelid oppfyller alle de kriteriene som forventes av en god kunstutstilling. Det inkluderer også de problematiske sidene i kampen om maleriets relevans.

Mari Slaattelid har aldri vært blant de enklest tilgjengelige kunstnerne. Hun er solid plassert i elitedivisjonen av norske billedkunstnere, og maleriene hennes har alltid noe å gi for den som er interessert. Denne gangen overgår hun seg selv (og de fleste andre) med en fargesterk, uttrykksvillig og inviterende utstilling som kan få publikum til å sukke henført av begeistring.

Akkurat det siste er antagelig en reaksjon vi må kunne anta at kunstneren ikke etterstreber. Som kunstner er Mari Slaattelid (født 1960) usedvanlig standhaftig. Gjennom tre tiår har hun holdt fast ved maleriet og dets utfordringer. Gjennom skiftende tider og gjentatte erklæringer om maleriets død har hun stått på atelieret og jobbet seg gjennom den ene utfordringen etter den andre. Hun insisterer på maleriets relevans, hun velger formspråk etter behov og hun lar maleriet inngå i en aktiv dialog med både kunsthistoriske og andre kunstuttrykk, som fotografi og litteratur.

Da hun fikk oppdraget med Festspillutstillingen for ett år siden bestemte hun seg raskt for hvilket motiv hun skulle jobbe med. Valget falt på et bilde av en operatør som jobbet med lykten i lanternen på et fyr som var satt opp i nærheten av familiens hytte. Valget av motiv må sees som en stedsspesifikk utstilling og en hyllest til Vestlandet.

Valget av motiv er interessant, først og fremst fordi det er mer konkret enn vi er vant til fra Slaattelids side de senere årene. En mer kuriøs forståelse av motivvalget ligger i kunstnerens personlige bakgrunn som et innlandsmenneske. Hun er født og oppvokst på Voss, og hun har tilbragt størstedelen av sitt voksne liv i Oslo. Men hun ble formet i Bergen. Med unntak av ett år på kunstakademiet i Düsseldorf, der (landskapsmaleren) Hans Gude var professor fra 1854 til 1862, og avslutningen på Statens Kunstakademi i Oslo, tilbragte hun syv år av sin ti år lange utdanning i Bergen.

Derfor er valget av motiv kanskje ikke så overraskende som det først kan synes. Det som er viktigere i denne sammenhengen er den utforskende sikkerheten og den relativt store variasjonen hun behandler utstillingens tre grupper motiver med. «Kystverket» portretterer den nevnte operatøren i fyrlykten. Motivet i serien av ni «Lanterne»-malerier er en enkel, sentrert gjengivelse av en fyrlykt. Til slutt kommer en serie «Auga på papir» med variasjoner over det altseende øyet. Denne serien er i mindre format på papir. Alt er malt i akryl, omtrent en tredjedel av de 35 verkene er malt med en blanding av akryl og olje. Effekten av blandingen er dempet og kunne godt vært aksentuert sterkere.

To malerier, «Blått stempel» og «Rosefingra», har en forstyrrende funksjon. Motivene avviker såpass sterkt fra den gjennomgående tematikken at de får deg til å stoppe opp. Resultatet er at du blir mer oppmerksom og ser de andre maleriene med et skarpere blikk. Det du ser er en maler som behersker teknikken, som bygger opp fargesymfonier og komponerer motivene med en overbevisende sikkerhet. Går du nær innpå kan du oppleve at fargene slåss med hverandre, men betraktet på avstand faller fargene inn i en overordnet komposisjon.

Mari Slaattelid er den femte kvinnelige festspillkunstneren dette tiåret. Dermed er balansen i ferd med å komme dit den bør være i den mer enn 60 år lange rekken av festspillkunstnere. Men hvis vi ser på programmet i Bergen Kunsthall de senere årene er det et annet trekk som fremstår merkverdig: En nesten total mangel på interesse for lokale kunstnere. Betraktet fra Oslo har undertegnede observert et meget aktivt kunstmiljø med høy kvalitet i Vestlandets hovedstad. Jeg undrer meg over hvorfor det er totalt usynlig i kunsthallens utstillingsprogram? Her har den nye direktøren Axel Wieder en jobb å gjøre.

I den vakre katalogen skriver Mari Slaattelid om maleriet som «(…) tre ting: mynde, fukt og tyngde.» Selv om hun ofte maler tynt i akryl har maleriene med seg den materialiteten kunstneren beskriver. Begrepet «mynde» er ikke hunderasen, men peker på nynorsk mot respekt, aktelse og autoritet. Og det er det denne utstillingen utstråler. Den har tyngde gjennom den mesterlige turneringen av motivene. Maleriene er fuktige i betydningen saftige i sin behandling av farger og komposisjon. Og de krever respekt gjennom sitt gjennomførte prosjekt. Stort mer kan du ikke be om.

BT / Bergens Tidende, 24. mai 2019