Mari

Slaattelid

Maleriet som religion

Lars Elton
jun. 2016|Review

Mari Slaattelid viser seg fra sin beste side i sin første utstilling i Galleri K på tre år. Den er sjeldent fargesterk til henne å være, men inspirasjonen fra Malevitsj’ sorte kvadrat er fortsatt med. Der finnes det en religiøs dimensjon.


Ved å runde årsskiftet
før hun åpnet utstilling valgte Mari Slaattelid (født 1960) å forbigå 25-årsjubileet for debuten i 1990 i stillhet. Hun har hatt (mer eller mindre) kontinuerlig suksess og er en favoritt blant samlere og museer. Men selv om hun jobber med universelle og grunnleggende, kunstneriske utfordringer er det ikke blitt noen internasjonal karriere etter at hun ble tildelt den prestisjetunge Carnegie Art Award høsten 2000. Flertallet av de nordiske punktene i CV-en var allerede på plass da hun hadde sin store separatutstilling i Astrup Fearnley-museet i 2002.

Dette er ikke en negativ anmerkning. Tvert imot, vi kan være glad for at vi får lov til å ha henne i fred. Dermed får hun anledning til å jobbe uten det produksjonspresset som lett ville oppstått hvis hun også hadde hatt en internasjonal karriere. Mari Slaattelid selger godt nok til å kunne fordype seg i de temaene hun finner frem til.

Denne gangen er det tre knagger som gir utstillingen en god dramaturgi. Den første, som også er opphav til utstillingstittelen «Purity of the Heart One to One» (Hjertets renhet Én til én), er noe så enkelt som lysbryteren. For å komplisere (?) tingene omtales motivet som «det femdelte rektangelet eller kasseformen» i pressemeldingen. Den neste knaggen er hjørnet, den tredje er hjertet – eller huleåpningen, som det står i pressemeldingen. «Problemet» er at huleåpninger ikke finnes i utstillingen, men de blir omtalt som motiv for en serie malerier i en tekst som følger utstillingen. Her burde galleriet ryddet opp.

Det er i de mange variantene av kvadratet omgitt av en stort sett rektangulær ramme (les: lysbrytere) at Mari Slaattelid viser sin evne til å gå i dybden samtidig som hun varierer motivet nok til å skape stor fascinasjon. Bildene er både maleri (akryl eller olje på lerret) og oljemaleri på fotografier. Maleriene er fargesterke variasjoner som bruker de tre primærfargene rødt, gult og blått, tilsynelatende hastig påført maling som viser seg å være ganske kalkulerte i positiv forstand. Fargefotografiene har en moderne lysbryter som motiv. Det viktigste elementet er enten sort eller hvit maling lagt oppå den kvadratiske flaten som utgjør bryterens trykkflate.

Utgangspunktet er lysbryteren på hennes atelier, den som gir den utløsende forskjellen mellom lys og mørke, mellom muligheten for å arbeide og mørkets stillstand. Den fysiske bryteren er lyssatt på ulike måter, noe som gir store variasjoner i hvordan veggens detaljer og struktur fremstår. I kombinasjon med malingens pastositet skapes enkle bilder med stor fascinasjonskraft.

At bildene viser direkte til Kasimir Malevitsj (1878 – 1935) sitt ikoniske «Sort kvadrat» (som rundet 100 år i fjor) kan sees som en markering av Mari Slaattelids insistering på å forske innenfor en modernistisk tradisjon. Hun har jobbet med Malevitsj’ sorte kvadrat tidligere, og ved stadig å vende tilbake til det ikoniske bildet insisterer hun på å grave stadig dypere i en materie der det å finne nye utviklingsmuligheter fremstår som vanskelig.

Hun tar utfordringen, noe som i seg selv er beundringsverdig. Når forskingen gir så fine resultater som i denne utstillingen er det grunn til å applaudere. Spesielt fascinerende er de to store maleriene med hjørnet som motiv. I de mange variasjonene av lysbryteren jobber hun med å skape liv i flaten og bruker fargene til å skape dybde. I hjørne-maleriene er motivet markert med enkle streker, mens rommet rundt antyder muligheten for å se gjennom veggen og oppdage landskapet utenfor. Dette er grunnleggende abstrakte bilder der den konkrete forankringen fungerer som en åpning mot et meningsmangfold som hver enkelt betrakter kan brodere videre på. At motivet også har en direkte relasjon til hjørnene i gallerirommet forsterker opplevelsen.

Utstillingens tredje knagg er hjertet. Her tar hun opp igjen bruken av tekstfragmenter, både i form av enkelte bokstaver og korte, konsentrerte utsagn. Utgangspunktet er middelalderskribenten den hellige Johannes Kassian (360 – 435) sin boktittel «Det rene hjertet: om sjelens mot i kampen for hjertets renhet». Kassian er mest kjent for å ha skrevet bøker om innretningen av munkevesenet. I denne sammenhengen er det en interessant referanse fordi det er mulig å si at Mari Slaattelid nettopp jobber med det modernistiske maleriets grunnleggende askese. Mens utstillingstittelens «One to One» viser til størrelsesforholdet én til én, har henvisningen til «Purity of the Heart» en religiøs dimensjon som mange kunstnere føler på i sin kamp med materien. Dermed blir også referansen til Malevitsj’ sorte kvadrat fylt med mening, nettopp fordi dette maleriet også har et religiøst utgangspunkt i det klassiske, russiske ikonmaleriet.

Dagsavisen, 9. januar 2016