Mari

Slaattelid

Lykkelig malt

Finn Skårderud
jun. 2019|Interview

Denne gangen har jeg forsøkt å lage henvendte malerier, sier Mari Slaattelid, med hemningsløs bruk av virkemidler. Jeg vil at møtet med bildet skal være minneverdig, at det skal vare lenge.

- Jeg bruker et vidt spekter av farger, store lerreter, stor penselbredde og mengder med maling. Bildene er eksessive, innenfor gitte rammer, og det har vært moro å jobbe. Alle disse effektene bidrar til bilder som vibrerer, som gjør noe, og ikke minst mulig. Men de skal virke på sine egne premisser. Jeg er ikke opptatt av å skulle fortelle noe særskilt gjennom maleriene, og jeg er heller ikke så opptatt av psykologi og mulige tolkninger. Og jeg bryr meg lite om hva maleriene måtte si om kunstneren selv. Maleriene skal ha en egenverdi.

- Det er selvsagt mye å strekke seg mot, fortsetter hun, at det blir uforglemmelig. På nynorsk heter det ugløymande. Er ikke det et fint ord?

Jo, det er et meget vakkert ord, svarer jeg. I denne sammenhengen sier det også mye om en hardt arbeidende og målbevisst kunstner. Mari Slaattelid er årets Festspillkunstner i Bergen. Som kunstner har hun hele tiden hatt en forkjærlighet for maleriet. Maleriet er en krevende fristelse. Maleriet kan være dødt, en ting i et rom. Når det virker, kan det bli levende. Det skaper selv nye rom. Salene i Bergen Kunsthall er nå fylt av disse fargersterke maleriene, og de aller fleste er nylagete til dette prosjektet. Mari Slaattelid har kalt utstillingen sin «Kystverket».

- For ti år siden var vi på hytta i Kragerø, forklarer hun. Der var det satt opp en lanterne for hurtigbåter, for disse folkene som kjører i førti knop. Lanternen var som et lysorgel, og sendte lys helt inn i hyttene. Den måtte reguleres og vi ringte Kystverket. Så kom det en kar, Ole het han. Han klatret opp og ned i lanternen en hel dag, til han fikk orden på den. Om kvelden spiste vi middag sammen.

- Jeg så ganske fort at dette var et syn utenom det vanlige, med skikkelsen mot et landskap som allerede er fantastisk, med det skiftende lyset. Jeg tok en rekke fotografier. For ham var det en vanlig dag på jobben, helt prosaisk, men for meg, fra bakken, ble han et tablå, noe overskridende, der han hang mellom himmel og jord over fjorden. Det bli et sinnbilde for noe større, for et vilkår. Det jeg så var et motiv i utvidet forstand.

- Hvordan arbeidet du videre med dette?

- Jeg har forenklet informasjonen fra fotografiene, jevnet ut og fjernet. Det handler om å få tak i det som er enkelt, sterkt, og gjenkjennelig. Allmenne erfaringer, som skal inn i maleriet og kanskje ut igjen. Det må jobbes til det blir troverdig, uten for mye smartness. Man må gi seg i kast med klisjeene, solnedganger og alt som er. Å frykte klisjeer er en fallitt for en billedkunstner.

- Og så er det en annen serie med på denne utstillingen: øynene.

- Ja, rekken med øyne som jeg malte i 2017, skriver seg fra at jeg gikk på veggen, bokstavelig talt. Jeg hadde et ublidt møte med en glassdør, og fikk et blått øye. Jeg tok bilder av øyet hver dag, slik det skiftet farge, fra rødt til blått til lilla, grønt, gult. Ved hjelp av lommespeil og fotografier laget jeg frie, malte utgaver.

- Lanternen har jo også et slags øye, sier Mari Slaattelid, som forsterker det menneskelige ved dem. Og jeg har jo portrettert dem slik, som om de var menneskeskikkelser. Jeg maler dem midtstilt i smalt format og i helfigur, slik Munch portretterte «livvaktene» sine, blant andre dr. Jacobsen da han var innlagt på nerveklinikk i København.

- Apropos øyne: Det er vel mye av det kunsten forsøker, å få oss til å se bedre. Og øynene er blitt en kjernemetafor for livene våre: å se og å bli sett.

Som interessert betrakter har jeg fulgt Mari Slaattelid i flere år. Jeg tenker på henne som en av våre mest selvstendige samtidskunstnere. Med selvstendig tenker jeg på at prosjektene hennes er svært forskjellige. Hun gjentar virkelig ikke seg selv, men utforsker nye fenomener. Hvert enkelt har sin egen tematikk og sitt uttrykk. I 2000 laget hun eksempelvis en serie med «øyenskyggebilder». Hun var på varehuset Steen & Strøm og lot seg fascinere av de visuelle mulighetene i fargepar med tilhørende reklame. Man vet aldri hva hun maler neste gang.

- Ja, jeg har jo full frihet, bekrefter hun. Jeg har ingen forpliktelse til noen stil. Jeg skal ikke være gjenkjennelig på hundre meter. Men jeg har med meg en bank av ting jeg har sett. Jeg har kunst, og malerier, i mente. Jeg er opptatt av maleriet som tradisjon, noe som kan være, om ikke tabuisert, så underkjent i mitt eget miljø.

- Det må du si mer om. Tabuer er et interessant tema.

- Mange kunstnere tror at de begynner på null, at alt skal hentes fra ingenting og fra dem selv. Det er ikke noe galt i å arbeide følelsesbasert, men ofte bærer kunst preg av glemsel, å skulle overgå ting som er gjort for fem eller ti år siden, men som man ikke vet er gjort allerede for 50 år siden. Kunstakademiene kunne, om de ville, utstyre studentene med denne bevisstheten, et bedre minne.

Historien og tradisjonen er selvfølgelig en ressurs, fortsetter Mari Slaattelid, både med mengden av bilder, men også med alt som ligger der av diskusjoner. Å være opptatt av tradisjon, kan jo også bety å ta avstand fra den, men denne bevisstheten må komme til syne. Å være et medium for sine egne følelser og dagsformen, er langt fra nok. Jeg er opptatt av erfaring og den kunnskapen man får fra praksis. Erfaring betyr eksempelvis å kunne bruke farger effektivt og økonomisk. I dette står jeg på skuldrene til kolorister før meg. Tidlige møter med landskaper hos Astrup, Balke, Hertervig og Munch har vært viktige. Eilif Amundsen fra Bergen, i nyere tid. Ofte er grå-malerne de beste koloristene.

Jeg mener vel at man kan snakke om grunnleggende verdier i maleriet, noe som peker mot godt eller dårlig. At det faktisk finnes kriterier.

- Fram mot Bergen har du hatt atelier i Kunstnernes Hus i Oslo. Der jobber du mest alene, timevis daglig. Hvordan vet du at har laget et godt maleri?

- Noen ganger er jeg nokså sikker. Det kan være en arbeidsseier, eller at bildet er lykkelig malt, som betyr at det faller på plass med stor selvfølgelighet. Andre ganger er det mye tyngre, og jeg ødelegger alt jeg prøver på.

- Hvordan holder du ut?

- Jeg kan oppleve, og kanskje oftere nå enn før, at jeg har ferten av en måte å gjøre ting på. At jeg ser en flik av en metode. Og om jeg anstrenger meg nok, eller klarer å sette meg i et egnet modus, vet jeg at det vil løsne.

Vi skal avrunde samtalen.

- Det er en tid for arbeid og en tid for feiring, sier Mari Slaattelid. Det er godt når bildene endelig henger på veggen og det er aller best å være i Bergen, der de virkelig kan feire med stil.

Aftenposten, mai 2019